Enten blir man kalt morder, ellers blir man kalt livsredder. 

Da jeg fant ut at jeg var gravid visste jeg egentlig ikke hva jeg skulle tenke, og likevel strømmet tusen tanker gjennom hodet mitt. Var testen feil? Hva tenker kjæresten min? Er jeg slem om jeg fjerner det? Hva skjer etterpå? 

André har alltid vært veldig snill mot meg, og i denne situasjonen var det selvfølgelig intet unntak. Jeg ønsket vel innerst inne at han hadde bestemt for meg at jeg skulle ta abort fordi da hadde jeg sluppet og ta den avgjørelsen. I stedet sa han såklart «det er ditt valg, jeg er her uansett,» som sikkert er det de fleste jenter hadde blitt overlykkelige for. Jeg visste innerst inne at jeg ikke på noen måte var klar for å ta hånd om et barn – jeg er nesten et barn i hodet selv. Det høres kanskje slemt ut, men om jeg hadde fått valget mellom å kjøpe meg en ny jakke eller bleier til barnet så hadde jeg uten å blinke valgt jakke til meg selv. Selv om det er egoistisk, så er jeg i hvertfall klar over at det er slik jeg er (for øyeblikket), og det unner jeg ikke den lille å vokse opp med. Så det ble abort. Må nesten legge til at jeg også går på skole, og ikke har startet mitt eget liv enda.

Jeg og André dro sammen på sykehuset, siden han ville være med på absolutt alt. Jeg hadde vært utolig dårlig lenge, og det var faktisk et ork å komme seg til sykehuset (skjønner ikke hvordan folk holder ut i NI måneder!). Inne hos legen var de veldig hyggelige. Jeg hadde vel forventet meg at de skulle være nokså gretne med tanke på at det ikke er sosialt akseptert å fjerne et barn. Det gikk som det skulle og inne hos sykepleieren fikk jeg med meg det jeg skulle ha av tabletter og ble sendt hjem. Jeg kan egentlig ikke fortelle så mye av hva jeg tenkte på dagene før jeg skulle ta tablettene, fordi jeg prøvde ærlig talt å ikke tenke så mye på det. Enten kom jeg til å føle meg som en morder, slik som samfunnet legger opp til at man skal føle seg, ellers kom jeg til å fortsette som normalt.

Da jeg satte inn tablettene fikk jeg store smerter og jeg trodde egentlig jeg var i ferd med å dø. Og jeg blødde. Mye. For å si det sånn; Det er et parr bukser som skal i søppelet og ikke til fretex. Egentlig skulle vel smertene gå over av seg selv, men neida, en uke etterpå var det fremdeles vondt og jeg begynte å få feber. Jeg fikk såklart paranoia, og mer enn det kan jeg ikke si enda. Vi får se det an.

Hvis noen lurer på hva jeg fløler om det hele kan jeg ikke gi noe godt svar; Fordi jeg føler ingenting. Jeg vet ikke om det er fordi jeg rett og slett ikke vil sette meg inn i det, eller om jeg er så lei meg at jeg ikke føler noe, eller om jeg bare er et veldig kaldt menneske. Det er faktisk ikke godt å si enda, men for å være helt ærlig så håper jeg på at jeg bare er et veldig kaldt menneske, da slipper jeg i hvertfall den sørgelige delen. For trust me, det er mer enn nok fysisk vondt.